Kvinners handlingsrom på 1800-tallet

Summary in English below

Kjønnsroller og kvinneidealet på 1800-tallet varierte drastisk mellom de sosiale klassene. Det bibelske kvinneidealet om en underdanig og føyelig kvinne dominerte i borgerskapet, og kvinner her skulle ikke ta jobb eller bevege seg i offentligheten uten følge. Videre var ekteskap og moderskap både norm og mål, og de som ikke fulgte denne livsstilen ble sett på som avvik og latterliggjort for sin ufullbyrdede kvinnelighet. Allikevel var det i denne delen av samfunnet vi finner mange av datidens kvinnesaksforkjempere, fordi det var dem som hadde ressurser til å ta opp kampen for kvinners rettigheter – de hadde barnevakt og trengte ikke arbeide for livets opphold. Våre største kvinnesakspionerer fra denne tiden; Camilla Collett, Aasta Hansteen, Gina Krog, Fernanda Nissen, Fredrikke Marie Qvam og Katti Anker Møller kom alle fra velstående familier.

Kvinner i arbeiderklassen hadde ikke mulighet til å leve opp til idealet om den hjemmeværende konen, fordi de måtte arbeide for å bidra inn i familiens økonomi. Dette gjaldt både voksne, gifte kvinner så vel som jente- og guttebarn. Kvinner i denne klassen hadde ikke noe valg, og måtte begi seg alene ut i offentligheten, til og med i mørket, da arbeidsdagene ofte varte til langt utpå kvelden. Med syvdagers arbeidsuker, 12-timers arbeidsdager og ofte store barneflokker var det lite tid til politisk engasjement. I tillegg var det oppfatning blant arbeiderne at kampen for bedre arbeidsvilkår for menn var en viktigere kamp, som ville føre til bedre vilkår og rettigheter også for kvinner. Enda verre var det for de på bunnen av det sosiale systemet, som heller ikke fikk seg jobb. 

Uten andre muligheter endte en del kvinner på gata. I Oslo ble det i 1842 ble det innført regulering av prostituerte i byen, noe som omfattet registrering og ukentlige kontroller hos politilegen. Dere kan vel alle se for dere Albertine på Politilegens kontor, malt av Christian Krogh. Videre hadde de prostituerte forbud mot å gå i visse områder, reise utenbys uten tillatelse og kle seg utfordrende. I 1880 var det mellom 600 og 700 registrerte prostituerte, i en by på 120.000.

I 2024 feirer vi Aasta Hansteens 200-årsjubileum!

Aasta Hansteen (1824-1908) er en av Norges viktigste kvinnepionerer – og nettopp ordet «først» kommer opp mange ganger gjennom hennes biografi.

Hansteen var én av de første kvinnene i Norge med profesjonell kunstutdannelse, og utøvet maleryrket i flere perioder av sitt liv. Hun dro til flere storbyer i Europa for å få privatundervisning, da dette var eneste mulighet for kvinner, som på den tiden ikke hadde tilgang til høyere offentlig utdanning. Hansteen kom fra en velstående dansk-norsk embetsslekt, og hadde foreldre som støttet hennes kunstneriske ambisjoner. Hennes portrett av faren, Christopher Hansteen ble i 1880 kjøpt inn av Nasjonalgalleriet som det første verket av en kvinnelig kunstner.

Aasta Hansteen var den første kvinnen, og den sjette personen, som utga en bok på nynorsk. Hun ble døpt Asta, men fornorsket navnet som en del av sitt engasjement i målsaken. Hun var dypt religiøst, men uenig i det bibelske kvinnesynet, og argumenterte i debutboken «Kvinden skabt i Guds billede» (1878) at kvinnen var skapt likeverdig med mannen. Hansteen var den første kvinnen til å holde en offentlig foredragsturné, noe hun ble beundret, kritisert og latterliggjort for. Hun lagde furore ved å gå alene på kafé og bar, og har vært inspirasjonskilde til karakterer av flere av våre fremste diktere, blant annet Henrik Ibsens Lona Hessel, i dramaet Samfundets Støtter, og Gunnar Heibergs Tante Ulrikke i dramaet med samme navn. Hun er videre foreviget av flere kunstnere, blant annet i et portrett av Oda Krogh og en statuett av Gustav Vigeland.

 

1880-årene tilbrakte Hansteen i USA der hun oppsøkte lokale kvinnesaksforkjempere og andre liberale og radikale miljøer. Da hun reiste ut i 1880 var det fortsatt ingen kvinnebevegelse i hjemlandet, og hun ønsket å ta del i den større, organiserte kvinnekampen i den «nye verden». Hun hadde selv blitt latterliggjort for sine offentlige foredrag i Norge, og hun fant mye glede og motivasjon i kvinneforedragene hun deltok på i USA.

For kvinnesaksforkjempere i ettertid har Hansteen vært en stor inspirasjonskilde, mye på grunn av hennes motvilje mot å føye seg etter samtidens normer og regler for hva kvinner kunne være og gjøre. Hansteen giftet seg aldri, og skal heller aldri ha vist noe særlig interesse for det. Derimot viste hun mye kjærlighet til sine kvinnelige venner, og tok seg av pleiedatteren Theodora Nielsen.

 

200 år etter Aasta Hansteen ble født kan vi se tilbake på store fremskritt i kvinnesaken – stemmerett, eiendomsrett, et friere kvinnesyn og større aksept for utradisjonelle levemåter. På Kvinnemuseet setter vi fokus på at disse endringene ikke kom av seg selv, og vil i 2024 hedre pioneren Aasta Hansteen på flere måter. Se «Hva skjer»-siden for mer informasjon.

Women and class:

In the 1800s gender roles and the picture of the ideal woman varied greatly between the social classes. The biblical view of the woman as submissive and docile dominated in the upper classes, and those who broke with the norms of what a woman aught to be were criticised and ridiculed. Women of the working class were not able to live up to the bourgeois ideal because they had to contribute to the family economy, which meant they had to move outside of the home and work. Many women who were not able to find other work ended on the streets, and life as a prostitute came with many restrictions and regulations.

Aasta Hansteen:

In 2024 we celebrate Aasta Hansteen's 200th anniversary!

Aasta Hansteen (1824-1908) is one of Norway's most important women's rights activists. She was one of the first women to be a professionally educated painter and was the first woman to have a painting be bought by the Norwegian National gallery. Hansteen was also the first woman to hold a public lecture in Norway, where she spoke about the biblical view of the woman.

The 1880s Hansteen spent in the USA to take part in the women's rights campaign and learn from American activists. A decade later she returned, bringing with her the sunflower, a symbol og the organised fight for women's rights!