8. mars 2020 på Kongsvinger

Her kan du gjenoppleve deler av årets arrangement. Les hele den fantastiske talen til Ellen Aanesen. Se også hvem som holdt appeller og sto for ulike innslag.

Ellen Aanesen


Ellen Aanesen (f. 1945) er forfatter og tidligere journalist i Dokumentar- og samfunnsavdelingen i NRK/ Fjernsynet. Hun har laget dokumentarprogram om boligproblemer, oljevirksomhet, arbeidsliv, arbeiderhistorie, barn, abortsak, og kvinnefrigjøring og kvinnehistorie i en årrekke. Hun var aktiv i Kvinnefronten.

I 1981 skrev hun boka "Ikke send meg til en 'kone', doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort", som kom ut i ny utgave i 2012. 

I 2008 utga hun boka "Nasjonens barn" sammen med Bernt Eide.

2018 var hun redaktør for boka "Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller" sammen med Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg.

Hovedtalen av Ellen Aanesen

Takk for invitasjonen.

I dag vil jeg snakke om mor og barn, og hva det innebærer at kvinner kan skape barn i sine kropper. Ja, mannen er selvsagt også nødvendig for at barn skal bli til, men selve det å gro fram nye mennesker i kroppen sin ­– det er det bare kvinner som kan. Slik sett er mor/barn den aller mest grunnleggende enheten i ethvert samfunn. Uten barn har samfunnet rett og slett ingen framtid.

Kvinners lange frigjøringskamp var og er en kamp mot umyndiggjøring – og for mulighet og rett til å bestemme, både i eget liv og i samfunnet.

Men nettopp fordi vi kvinner har disse fruktbare kroppene som kan lage barn, har vi vært underlagt et særegent formynderskap. Historisk har vi vært en del av mannens eiendom. Vi har vært byttemiddel mellom menn. Kvinners seksualitet har vært gjerdet inn. Hvis kvinners seksualitet kom på avveie, ble hun straffet hardt – og blir fremdeles straffet hardt i store deler av verden, noen ganger med døden. Ikke fikk vi stemmerett da menn fikk det, ikke tilgang til utdanning. Fordivi hadde livmor, ble det påstått at vi hverken hadde intellekt eller psyke til styre eget liv eller samfunnet. 

Rester av umyndiggjøringen av fruktbare kvinner finner vi i systemet med abortnemnder etter uke 12 av svangerskapet, der fremmede mennesker kan nekte kvinner adgang til abort.

Her er tallenes tale: I 2017 ble det foretatt tilsammen 12 380 aborter. Av disse ble 588 behandlet i nemnd. Av disse igjen fikk sju kvinner avslag etter at siste ankemulighet var prøvd. I 2018 måtte 564 møte i abortnemnd. Av disse fikk ingen avslag til slutt.

Men selve bevisstheten om at en abortnemnd kan nekte kvinner abort, rammer fremdeles alle kvinner.

Det som gjorde meg til kvinne-aktivist, var møte med abortnemnda på Aker sykehus i 1975, der overlege Per Agnar Nilsen regjerte. Han var også formann i Norges Kristelige legeforening. Han hadde makt til å nekte meg abort.

Møtet i nemnda gjorde meg rasende for resten av livet. Jeg har siden brukt det sinnet i kampen mot umyndiggjøring av fruktbare kvinner. Det ble blant annet til TV-dokumentarer i NRK, mens kampen for selvbestemt abort raste på 70-tallet, der modige kvinner fortalte om sine møter med abortnemder landet rundt.  Etterpå ble det bok om abortkampens lange historie.

Fødselstallene i Norge synker. Erna Solberg ønsker at kvinner i Norge skal føde flere barn, landettrenger flere barn, mener hun. Men ikke hvilke som helst barn. Ikke de barna som trenger et nytt land. Ikke barn som er innestengt i elendighet i flyktninge-leire i Hellas. Eller barn som har flyktet fra krigen i Afghanistan og som ikke slipper gjennom det stadig trangere nåløyet for asylsøkere. Eller barn som er født og oppvokst her, men har foreldre som fikk asyl for lenge siden, og som kanskje ikke snakket helt sant den gangen de søkte asyl. De sendes ut av Norge. På tross av sterke protester fra lokalsamfunn sendes de altså ut av landet som trenger barn

Solberg ønsker seg først og fremst barn født av norske kvinner i Norge.

Men kvinner i Norge lystrer ikke, fordi norske kvinner er frie til å si nei.

Vi skal ikke langt tilbake i historien, før kvinner i Norge ikkevar frie til å si nei. Det er ikke lenge siden kvinner i Norge levet under fødetvang.

Når vi i dag er på Kvinnemuseet, vil jeg trekke fram selve pioneren i kampen for å frigjøre kvinnen fra fødetvang: Katti Anker Møller, hun  som startet kampen for trygg abort i 1913. Hun er min store helt. Selv hadde hun sett sin egen mor bukke under av for mange barnefødsler.  

Katti Anker Møller krevde at kvinner måtte få adgang til å begrense barnetallet gjennom trygg abort og prevensjon. Den gangen hadde mannen rett til å skille seg fra sin kone, dersom hun nektet å ligge med ham. Uten adgang til abort eller prevensjon levet kvinner under fødetvang.

Katti Anker Møller møtte grov utskjelling og voldsom motstand fra legestanden og kirken, som mente at kvinner måtte ta imot alle de barna som Herren og herrene ga dem. I sin fortvilelse gikk fattige kvinner til kvakksalvere og såkalte kloke koner og risikerte både liv og helse   – og 3 års fengsel for «fosterdrap», som det ble kalt. Kvinnene ble beskyldt for å være «mordere» av storheter som Knut Hamsun.

Katti Anker Møller sa derimot at «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vårt eget ansvar».  Hun ble veiviseren i kampen for selvbestemt abort helt fram til loven ble kjempet gjennom i 1978. Jeg sier kjempet gjennom, den loven var ikke noe som bare «kom», som det ofte sies.

Katti Anker Møller opprettet også mødrehygiene-kontor sammen med arbeiderkvinnene, der kvinner kunne få prevensjon. Hun etablerte mødre-hjem for enslige mødre, som ble utstøtt av samfunnet på grunn av lausungene sine. «Skal vi ikke heller hjelpe?», spurte Katti Anker Møller. Hun sto også bak, da de Castbergske barnelovene ble vedtatt i 1915, lovene ga barn som var født utenforekteskap, såkalt «uekte»barn,  rett til navn og arv etter faren. Og hun kjempet for økonomisk støtte til mødre og barn – forløperen til barnetrygden.

Og mye, mye mer. For en dame! Vi skylder henne stor takk.

I dag styrer markedskreftene med tilbud og etterspørsel, stadig større deler av våre livsområder.

Katti Anker Møller tok også i bruk markeds-retorikk, i kampen for å bedre mødre og barns økonomiske kår.

Også på den tiden var fødselstallene på vei ned – til myndighetenes bekymring. Avisene skrev om frykten for innvandring fra Asia, den såkalte «gule fare». Andre folkeslag ville komme og underlegge seg oss, hvis barnetallet fortsatte å synke, het det. Da oppfordret Katti Anker Møller kvinnene til å få enda færre barn. Kvinner må sørge for at tilbudet av nye barn til samfunnet blirlavere enn etterspørselen, sa hun 1919 i foredraget om «Kvindernes fødselspolitikk». «Det er intet tal som formår å bringe statsmyndighetene i sådan uro som et synkende fødselstall» konstaterte hun (...) Det gjelder for os i de neste 50 år at fødslene viser en stadig større synken», sa hun, «da kan det hende at statsmyndigheterne stiller seg lyttende til vore krav».

Når Solberg ønsker flere barn, burde hun spørre kvinnene – og mennene – om hva som skal til for at de kunne tenke seg å få flere barn.

Noen svar kan hun finne i intervju-undersøkelsen om fallende fruktbarhet i Norge som Folkehelseinstituttet nettopp har publisert:

Der svarer en betydelig andel, særlig blant kvinner med barn, at kortere normalarbeidstid for foreldre (med tilsvarende økning i timelønnen slik at fulltidsinntekten opprettholdes), en ekstra ferieuke og mer fleksibel arbeidstid kanskje kunne ha fått dem til å få flere barn.
Mange kvinner svarte også gratis barnehage og bedre SFO.

Flere svar kan Solberg finne i parolene for dagens 8. marsfeiringer landet rundt: Fjern abortnemndene – all umyndiggjøring av gravide kvinner må opphøre. Lytt til kvinners behov ved graviditet, fødsel og barsel. Hør bekymringene for miljø-ødeleggelsene og våre barns fremtid. Bruk ressursene våre til å sikre livsgrunnlaget for våre barn ­– ikke til opprustning og våpenkappløp og krig, det aller mest ressurskrevende forurensende og ødeleggende for mennesker og klima og natur.

Men ikke alle slags barn er ønsket av myndighetene. Noen barn har alltid vært for mange. Historisk er det først og fremst de fattiges og de fremmedes barn som er for mange. Og det er kvinnene som utsettes for tvang for å få ned tallet på disse uønskede barna.

I Norge har for eksemåel de reisende – taterne – vært utsatt for tvangstiltak. Også her i Kongsvinger-traktene har reisende drevet omførselshandel gjennom tiden. Svært ofte fattige og nederst på rangstigen. Og uten fast sted å bo, ble de betraktet som fremmede, selv om de var norske statsborgere og hadde virket på bygdene gjennom mange hundre år.

Historien om norske myndigheters løsninger på «taterplagen», som det

het i avisene, har blitt kjent etterhvert.

For å få slutt på det såkalte «omstreifer-uvesenet», ble Norsk misjon blant hjemløse opprettet for drøyt hundre år siden. Norske myndigheter overlot forvaltningen av taterne som gruppe til denne misjonen. Målet var at taternes omførselshandel, deres språk og kultur skulle forsvinne, ja at til og med taterne selv – som ble ansett som mindreverdige og rasemessig underlegne – skulle forsvinne. Ingvald Carlsen, generalsekretæren i Norsk misjon blant hjemløse, skrev i 1937:«Det er ikke gjort i en håndvending å utrydde ugress som har hatt så lang tid til å feste rot.»

Den viktigste metoden for å nå målet, var å ta barna fra foreldrene, sette dem i egne barnehjem, der barna skulle bli «norske». Kontakt mellom foreldre og barn, som måtte gå gjennom misjonen ble stanset, brev ble konfiskert. Henvendelser fra foreldre om å få igjen barna ble avvist. Kvinnene ble rammet spesielt, nettopp fordi de føder barn. Mange ble sterilisert under trussel om at ellers ville barna de allerede hadde bli tatt fra dem. Tater-familier ble internert i arbeids-leire, med trussel om at barna ble tatt, dersom familien dro sin vei uten lov. Det var bred politisk støtte til denne politikken. Misjonens og myndighetenes overgrep mot taterne ble først avdekket da Norsk misjon blant hjemløse ble lagt ned i 1986, og arkivene ble åpnet. I dag har de reisende fått offisielle unnskyldninger ­– og en viss oppreisning.  

Man regner med at tilsammen rundt 1500 barn ble tatt av Misjonen før den ble lagt ned. 

Jeg har vært så heldig å bli kjent med to av kvinnene som Misjonen tok barna fra, Sofie Johansen og Anna Johansen. De bodde her i området, og reiste rundt i bygdene på øst-landet og solgte forskjellige varer. Sammen med dem laget jeg en dokumentarfilm i NRK i 1993 som jeg kalte «Av reisendes folk». Den ligger tilgjengelig på nettet. Siden ble det boka «Nasjonens barn» som Bernt Eide og jeg ga ut i 2008. Der forteller blant andre Sofie og Anna og noen av barna deres sine historier. Detskulle det stort mot til. Det var også kvinnekamp – uten at Sofie og Anna så det slik selv. De ville ha rettferdighet – og barna sine tilbake. Men samtidig bidro de til å løfte skyld vekk fra kvinnene – og plassere skam der den hører hjemme. Jeg tenker ofte på dem – og særlig på en dag som denne.

Hvordan klarte de reisende å gjøre morsarbeidet sitt? Som omreisende, uten fast sted å bo, fattige og under stadig trussel fra Misjonen om å bli fratatt barna?

Hva gjorde de når de skulle føde?

Sofie fortalte om sin egen mor som fikk ti unger – åtte som overlevde: Når mora  kjente at fødselen nærmet seg, fikk hun tak i jordmor og dro til et pensjonat for å føde. Men av og til rakk hun ikke fram. En gang var fødselen i gang og mora måtte stoppe ved Sundby gård. Men ingen var hjemme på gården. Da gjorde mora gjorde opp en halmseng med ullteppe over i låven, og fødte der – jordmora tok imot ungen med kåpa på.

Selv ble Sofie født i et gammelt hus på Namnå, der det bodde slektninger. Det var i desember. Etter noen dager var det opp i sleden med den nyfødte og ut på veien igjen. Sofie husker at mora ønsket seg inderlig et sted å bo med barna. Men hvis de ville kjøpe en tomt, fikk de nei, forteller Sofie. «Vi måtte kjøre dit vi liksom tilhørte, men vil tilhørte jo ingenstands».

Det hører med til historien at familien til Sofie alltid ble godt mottatt på en gård i Nord-Odal, der fikk de låne hus noen dager og fikk vasket og stelt unger, før de reiste videre.

Jeg var med Anna Johansen når hun reiste rundt i bygdene på øst-landet og handlet på dørene. Hun var blid og hjertevarm og ble godt mottatt av gamle kunder. «Vi streva oss ihjel for ungene», fortalte hun. Åtte barn fødte hun, men bare fem levde opp.

Den første ungen hennes døde, bare to og en halv måned gammel. En liten gutt som ble begravet ved Ullern kirke ved Disenå, der Anna og mannen gikk og handlet i husene rett etter krigen. Det var vinter og kaldt. Ungen var blitt syk. De banket på dørene for å få komme innomhus for å skifte på ungen. Men Nei. De banket på hos presten, ba om husrom for natten i en bygning på prestegården som sto tom, men ble avvist. De fikk til slutt lov til å legge seg i en kald sag-brakke, forteller Anna. Om morgenen var gutten død. Selv vasket de det vesle liket, la det i en liten kiste og dro kisten på kjelke over den islagte elva til kirken.

Det er ikke mulig å finne hvor han ble gravlagt, antakelig ble han lagt sammen med en voksen, ifølge kirketjeneren.

Anna fortalte også at en unge ble tatt fra henne ved fødselen på Stensby sykehus, og adoptert bort. En liten gutt. Selv klarte hun ikke å huske hva som skjedde den gangen, bare at barnet var blitt tatt fra henne, uten at hun ville det. Men da Annas dokumenter kom frem fra sykehusarkivet, lå adopsjonspapiret der, med Annas ubehjelpelige underskrift. En underskrift som vitnet om at hun, som aldri hadde fått noen skolegang og hverken kunne lese eller skrive – langt mindre forstå den byråkratiske teksten i adopsjonsformularet – hadde skrevet under, rett etter fødselen.

Men de voksne barna til Anna var overbevist om at det ikke var moras vilje å gi fra seg den nyfødte gutten på Stensby sykehus.

Noen av de som ble fratatt barna sine oppnådde å få kontakt med dem etter mange år. Det hendte det endte bra, slik som for Sofie Johansen. Hun ble fratatt tre barn. Etter at barna var voksne, fikk hun kontakt med dem igjen. Hun klarte til slutt å få samlet ungeflokken sin. I boka finnes det et vakkert bilde av Sofie på 70-årsdagen omgitt av alle sine barn. Mens Anna ikke fikk samlet sine.

Anna døde få år etter at jeg ble kjent med henne.

Siden oppsøkte jeg de voksne barna hennes for å få vite mer om hvordan hun hadde klart å gjøre morsarbeidet. De ga mora et fantastisk ettermæle: «Ingen har hatt sånn mor som oss» sa de. De hadde hatt et godt liv mens de var små, fortalte de, selv om det var mye vanskelig; de var av og til så fattige at de kunne ikke bli fattigere, sa de, stadig på reise fra sted til sted, og alltid redd for Misjonen. Et liv fra hånd til munn.

Anna hadde fortalt meg at den største vanskeligheten var hus. Maten var ikke det verste, for hun kunne alltids «gjøre ei krone», som hun sa, så hun kunne kjøpe seg noe mat. Men å ligge ute når det regnet, mange ganger hadde de ikke telt, det var det verste.

Og allikevel: De voksne barna husket at de alltid følte seg trygge, de kjente moras kjærlighet og ikke minst styrke – de var trygge på hun alltid fant en utvei,

Da mannen til Anna døde, ble hun alene med fire unger. Da kom hun omsider i hus på Braskereidfoss.

Sofie og Anna var nok kjent med de fleste husene i området rundt Kongsvinger der de pleide å banke på dørene for å tilby varene sine.  I mange av husene var folk var snille og greie, fortalte de, mens andre steder bare låste de døra, for «huff nå kommer tatere»,

                                                             *

Jeg kan godt tenke meg at Sofie og Anna har banket på dørene hos noen av de 13 kvinnene som ble oppsagt ved Våler skurlag i 1975. Om de 13 kvinnene i så fall åpnet dørene ­– eller stengte igjen, vet jeg jo ikke.

Men i hjemmene innenfor de dørene var 13 kvinner i opprør.

Da Våler skurlag skulle rasjonalisere, var de blitt oppsagt fordide var kvinner, Alle kvinnene i produksjonen var blitt sagt opp først, før mennene, fordi de var kvinner – og det i selve kvinneåret 1975! Kvinnene var jo først og fremst husmødre, ikke sant? De var forsørget av mannen for å stelle mann og barn og hjem, ikke sant? Etter naturens og mennenes orden, var omsorgsarbeidet kvinnens, fordi det var jo kvinner som fødte barn. Kvinnens egentligeplass var fremdeles innen husets fire vegger i 1975.

Bedriftsledelsen ved Våler skurlag – og de tillitsvalgte i klubben – var blitt enige om at kvinnene måtte vike for mannlige forsørgere. Et overveldende flertall i den mannsdominerte klubben støttet vedtaket.

«Vi ble fly forbanna», fortalte Sigrunn Benterud, som ble talskvinne for de 13 oppsagte.

1. mai det året gikk 13 kvinner i et ørlite demonstrasjonstog fra Braskereidfoss til kommunesenteret i Våler. Med hjemmelagde plakater, der det sto: «Nå vil vi ha likestilling. Ingen skam å bruke kvinnelig arbeidskraft. Skal vi også bli pendlere?»

På den tiden ønsket 700 000 kvinner i Norge lønnet arbeid, hvis det hadde vært å få. Det var stor mangel på arbeidsplasser for kvinner på bygda, og de 13 Våler-kvinnene nektet å bli satt på porten fordi de var kvinner. Protesten deres ble starten på den mest omfattende kampen for kvinners rett til arbeid etter krigen.

Jeg husker det godt. Selv var jeg på hyttetur hos Anne Veflingstad og noen flere fra Kvinnefrontens ledelse. Telefonen ringte. I Annes hytte-bok står det notert: 10 mai. Anne hastig avreise. De 13 på Våler skurlag trenger vår støtte!

Støtten til Våler-kvinnene strømmet inn fra fjern og nær. Fra hele kvinnebevegelsen, fra fagforeninger og kvinneutvalg i de politiske partiene.  

De 13 Våler-kvinnene tok opp saken med Bygningsindustriarbeiderforbundet, som mente de var usaklig oppsagt, og ville prøve oppsigelsen for retten.

Det ble ingen rettsak. 16. mai 1975 inviterte LO og Norsk arbeidsgiverforening, som NHO het da, til forhandlinger. Utenfor sto vi fra Kvinnefronten og demonstrerte.

De 13 vant frem.

Heretter skulle ikke kvinner kunne sies opp først ved nedskjæringer. Ansiennitet skulle legges til grunn – ikke kjønn. Kvinner var ikke reserve-arbeidskraft som bare kunne sendes hjem.

Våler-kvinnenes kamp er skrevet inn i historien, og den finnes i boka «Vi var mange».

En milepæl i kampen for kvinners rett til arbeid var satt ned.

Kvinner skulle altså ha rett til arbeid på linje med menn.

Likestilling mellom kjønnene skulle gjelde.

I dag er likestilling det altoverskyggende målet på hvor langt kvinner har kommet i samfunnet. Og likestillingerviktig.

Men likestilling er bare et verktøy – ikke selve målet. Hvis menn har dårlige vilkår på arbeidsplassen, og kvinner får like dårlige vilkår på den samme arbeidsplassen, er de jo likestilt, ikke sant?

Likestilling er et verktøy, men det er ikke universalverktøy for alle forhold mellom kjønnene.

Hvor langt kan likestilling rekke?

Når slutter likestillingen å være frigjørende?

Når likestilling for eksempel tres ned over reproduksjonen, skjer det urovekkende ting.

Det å bære fram og føde barn er i sitt vesen ulikestilt,og vil alltid være det. Det er kvinnekroppen som gjennomgår svangerskap, fødsel og barsel. Det er ikke mannskroppen.

Derfor lyder det både pussig og litt urovekkende å høre folk si: Vier gravide!

Eller vi skal føde! Jeg har for min del har aldri støtt på en mann som har født, eller ammet – eller abortert, for den saks skyld.

Solberg-regjeringen kuttet i kvinnens barselpermisjon – i likestillingens navn – og ga permisjonstiden til far i stedet. Jeg ser det som et tilbakeskritt. Pappapermisjonen må komme i tillegg til kvinnens permisjonstid sammen med den nyfødte. Jeg sier barselpermisjon, selv om det har forgått et navnebytte til foreldrepermisjon. Foreldrepermisjon sier ikke noe om at utgangspunktet for permisjonen er kvinnen som er i barsel, etter å ha gått gravid og født fram et ørlite nytt menneske.

Ønsker jeg ikke at menn skal ha permisjon for å ta seg av sine nye barn?

Jo, absolutt. Jeg støtter pappapermisjon fullt ut. Den har stått på den nye kvinnebevegelsens dagsorden siden den ble til på 70-tallet. Det gleder meg stort å se hvordan de nye fedrene ta mer ansvar for sine små. Men vi er ikke i mål.

Likestilling er et verktøy. Målet er kvinnefrigjøring. I kvinnekampen må vi aldri glemme å sjekke: er dette frigjørende for kvinner?

For meg er kvinnefrigjøring et ord som det lyser av, et ord som stadig må fylles med drømmer om et bedre samfunn for kvinner, barn og menn. På en dag som denne konkretiseres drømmene i små og store krav – og utopiske mål.

Kvinnefrigjøringen har alltid hatt utopiske mål.

Etter lange og møysommelige kamper har kvinner oppnådd gode særrettigheterved graviditet, fødsel og barsel. Slik det være av den enkle grunn at det ligger til kvinnekroppen å bringe fram nye mennesker. Derfor protesterer kvinner når forholdene for kvinner i fødsel og barsel blir dårligere.

Da 70-tallets nye kvinnebevegelse formulerte parolen «gratis daghjem til alle barn», var barnehagedekningen et par prosent. 350 kommuner hadde ikke noe tilbud om barnetilsyn. I dag har vi barnehager til alle barn, selv om de langt fra er gratis.

Selvbestemt abort var en utopi, da Katti Anker Møller startet abortkampen i 1913. Etter tre generasjoners kamp var selvbestemt abort var på plass, de 12 første ukene av svangerskapet. Men først når systemet med abortnemnder forsvinner, er kampen mot umyndiggjøring av fruktbare kvinner fullført.

Kjære alle sammen. Vi har mye å være stolt av – og mange store kamper som venter for å gjøre verden til et bedre sted for oss alle.

Gratulerer med dagen!

2020, 8. mars, Kongsvinger.

  • Ellen Aanesen skrev i 1981 boka "Ikke send meg til en 'kone', doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort", som kom ut i ny utgave i 2012. Dette er den klassiske 1981-utgaven.
    1/1
    Ellen Aanesen skrev i 1981 boka "Ikke send meg til en 'kone', doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort", som kom ut i ny utgave i 2012. Dette er den klassiske 1981-utgaven.

Program på 8. mars:

13.00: 8. mars-kafé – Familietreff på Kroa
Uformell samling med gratis servering. Målgruppe for arrangementet: Familier, barn, ungdom og alle som er interessert i å bli kjent med mennesker med forskjellig kulturbakgrunn og som ønsker å bidra til inkludering i vårt lokalsamfunn.

16.00: OPPMØTE SCENA RÅDHUSPLASSEN I KONGSVINGER 
•    Fanfare Drum Ladies 
•    Velkomstappell ved leder i 8. marskomiteen, Cia Maria Martinsen

16.10: Oppstilling og togavgang
•    Årets paroler:
      - Abort er kvinners valg – fjern nemndene (hovedparole)
      - Nei til profitt på dårlig selvtillit. Føkk skjønnhetstyranniet!
      - Stopp voldtekt som våpen i krig og konflikt
      - Verden vinner med utdanning til alle kvinner
      - Gi vern til kvinner på flukt!
      - Transkvinnekamp = feminisme. Ja til kjønnsmangfold
      - Lønnsbalanse = kjønnsbalanse
      - Forsvarlig fødsels- og barselomsorg i hele landet
      - Forsk på kvinnehelse!  Ikke bruk mannen som norm
      - Likestilling i idretten. Garderober for alle!
      - Nei til surrogati. Livmor er ikke en handelsvare

•    Drum Ladies spiller/tog opp til Kvinnemuseet

16.40: Toget ankommer Kvinnemuseet 
•    Salg av pølser, kaker, kaffe/te/drikke fra kl. 16.30
•    Utstilling av alle utkast til årets 8. mars-plakat av 1. trinn Kunst, arkitektur og design, Sentrum videregående skole

17.15: Hovedarrangement begynner

  • Velkomsthilsen og gratulerer med dagen!
  • Ett minutts stillhet
  • Sang av sjukehuskoret Scalpella
  • Appeller av Minja Tea Dzamarija fra 8. marskomiteen og varaordfører i Kongsvinger, Eli Watne

18.00–18.30: Pause

18.30: Siste del av hovedarrangement

  • Framføring av tekst ved billedkunstner Hedda Roterud Amundsen
  • Appeller av Nina Finsen, leder av Soroptimistklubben i Kongsvinger og Rahil Al-Daraji, tidligere flyktning
  • Dikt ved Wenche Wangsmo
  • Hovedtaler: journalist og forfatter Ellen Aanesen


20.00: "8. mars-nach" Kongsvinger kunstforening, Galleri Aamodtgården

  • Artist talk
  • Dj-Kjuke


Arr. på 8. mars var gratis 
Salg av mat/drikke

Årets 8. mars-plakat

  • 8. mars-plakat 2020
    Plakatdesign: Kine A. Johannesen , 1. år KDA, Sentrum videregående skole.

Årets plakat er laget av Kine A. Johannesen er elev 1. trinn ved Kunst, design og arkitektur ved Sentrum videregående skole. 

Det er blitt en fin tradisjon at elever fra denne linja lager 8. mars-plakaten i Kongsvinger. Vi takker elever og lærere for samarbeidet!

Alle elevene på 1. trinn har laget hvert sitt forslag til plakat. Alle plakatforslagene kunne sees utstilt på Kvinnemuseet den 7. og 8. mars. 

Kvinnedagene i Kongsvinger 2020

I dagene før og etter den 8. mars var det også i år en rekke ulike feministiske arrangementer rundt omkring i byen. Se oversikt over disse her: