Hun var også noe for denne tiden meget uvanlig, en slags solodanserinne, den eneste i den nærmeste vennekretsen. Det lå noe hulderlignende og unnvikende i hennes dans, noe fantastisk og magisk som rett og slett trollbandt tilskuerne.
... hennes kropp fant ubegrensede muligheter for å uttrykke seg i den avmålte, nesten hverdagslige rytmen [...]. Ved første øyekast syntes hennes armer å være urørlig festet til kroppen. Med en løfterik bevegelse bredte hun dem ut, lot dem flagre i luften og løftet dem over hodet, i hendene holdt hun blomsterkranser. Som en vestalinne skred hun mot tempelet, som en Evridike gled hun inn i natten, som en Judit smøg hun seg ned til Holofernes' telt. Det velformede hodet gynget som en liten båt og forsvant i en dis. Inne i skyen lyste ansiktet med et fosforescerende lys.
Aldri før i mitt liv hadde jeg sett noe som lignet hennes dans. Hun var slank som et siv og like smidig. Hun hvilte i mennenes armer så lett som en sky [...]. Man fikk unektelig en blomsts bevegelser i tankene, når man så hvor stolt hun bar sitt lille, vakre hode på den ranke og velformede halsen.