Min forstand står stille. Ikke et ord på en hel måned. Jeg har telegrafert til Kraków, til Lwów, til Warszawa – intet svar. Godt! I morgen reiser vi bort fra Tbilisi til Emeryks kompanjong på landet i nærheten av Svartehavet. Jeg kan selvsagt ikke ordne noe før jeg får en eller annen beskjed fra deg. Min adresse forblir Grand Hotel, Tbilisi. Svært viktig! Du må absolutt per omgående sende et pass til meg og Zenon. Jeg kan få store ubehageligheter. Du lovet å sende et pass etter to dager! Jeg ber deg innstendig: gjør det og pr. omgående.
For en måned siden hadde Emeryk reist til Warszawa. Derfra kom han tilbake for ca. to uker siden med en dame og et barn, en gutt på fem år. Denne damen utgav Emeryk for å være sin søster. Nå viser hun seg å være den norskfødte Dagny Przybyszewska, forfatterens kone. På den svangre dagen, 5. juni, fulgte Emeryk barnet ut av rommet, kysset ham, og førte ham til sin bekjent. Selv vendte han tilbake til Dagny Przybyszewska og lukket døren. Snart lød to påfølgende skudd i værelset og da man brøt opp døren [...] ble politiet presentert for følgende sceneri: på sengen lå Dagny Przybyszewska i en blodpøl med kulesår i hodet. Hun var påkledd. På sengeforleggeren lå Emeryk uten tegn til liv, ut av hans munn tøt det blod.
Wladyslaw Emeryk etterlot seg flere forseglede brev, blant annet ett til Dagnys sønn Zenon og ett til hennes mann. Brevene viste at mordet var planlagt lenge og nøye. De tydet også på at Dagny og Emeryk hadde snakket sammen om et kollektivt selvmord.
Elskede Zenon! Jeg tar din mor fra deg. Du kommer til å få høre de merkeligste uttalelser om henne, men litteraturen – både den nåværende og den som helt sikkert kommer til å oppstå – vil ikke kunne gi deg [...] sannhetens kilde. For hun var ikke av denne verden [...]. At hun var den eneste av det absoluttes allmektige inkarnasjoner, at hun var Gud, kommer du til å få vite annetstedsfra. Jeg vil bare si, for å uttrykke det jordisk, at hun var hellig. Hun var godheten selv, og hun hadde dertil en kongelig godhet som hadde fokst frem av forakt. Du alene var elt for henne. [...] Hun trodde at hele målet ved bestemmelsen som hadde sendt henne hit – var å føde deg. Jeg tar henne fra deg. Jeg gjør deg en forferdelig uendelig urett. Kanskje blir ditt liv knust av det. Jeg kan ikke annet, jeg kan ikke annet av hensyn til henne. I evigheten, når vi møtes...