... i tenkemåte og anskuelser stemte de sammen på det vidunderligste og var derigjennom en virkelig stormakt, som var like så elsket som fryktet på grunn av sin åndelige overlegenhet.
- 1/1
Stanislaw Przybyszewski og Dagny Juel Przybyszewska, fotografert i 1895
I Luisenstrasse [...] brendte det i 1. etasje hele natten en rød petroleumslampe. Den hang i en ståltråd ned fra taket, og der var en hette av rødt papir over glasset [...]. Han var polak som ikke talte et polsk ord, som skrev dristige vers på tysk og led av hallusinasjoner. Man kalte ham Stachu. Hun var norsk, meget slank, med former som en madonna fra trecento, med en latter som gjorde menn gale. Hun het Ducha og drakk absint i litervis uten å bli beruset. Møbleringen var enkel og saklig. – I midten et bord og to stoler, inntil veggen, gjemt bak et skjermbrett, begge sengene. Ved veggen stod et lite piano, et merkelig instrument. Det kunne stenges av, således at det ikke forstyrret noen i huset, selv om Stachu hamret løs med begge hender. [...] Dette avstengte piano va på en måte sjelen i dette hybelrom.
Både Stachu og Ducha næret en bunnløs forakt for enhver orden. Tanker om morgendagen betraktet de som noe latterlig unødvendig. Penger hadde de aldri; om våren pantsatte Ducha vinterkjolene sine og løste dem først ut om høsten da hun pantsatte sommerkjolene. Det falt alltid pantekvitteringer ut av vesken hennes når hun var hos meg, selvfølgelig ingen tilfeldighet, og med et barns sjarm utbrøt hun – Ikke sant, fru Isi, før jeg går gir De meg 20 mark?!