Berlin - den nye metropol

Ved inngangen til 1890-årene var Berlin Europas tredje største by. Etter Tysklands samling i 1871 var den prøyssiske kongen blitt tysk keiser og Berlin keiserlig residensstad i Det tyske riket. Endringene dette førte med seg, gjorde at mange mente Berlin utviklet seg til å bli langt mer imponerende enn sjarmerende.

Det tyske samfunnet var urolig og dynamisk, og Berlin utviklet seg til en arena for konflikter mellom reaksjonære og radikale krefter. Rødrevolusjonære, tradisjonsbevarere, anarkister, sosialister og kunstnere levde side og side. I byen fantes det meste fra eksperimentelle teaterscener via kabareter til kvinnelig frigjorthet og homoseksuelle ball, og en stadig tøying av moralnormene gjorde fornøyelseslivet minst like beryktet som berømt.

Berlin ble et sentrum for kunst og litteratur og ikke minst for kunstteori og kritikk. Aversjonen mot alt fransk gjorde at stadig flere tyske kunstnere vendte blikket nordover der modernismen tidlig hadde slått rot. Den nordiske påvirkningen beveget i 1892 den tyske dramatikeren Hermann Sudermann til å utbryte: "Vom Norden her kommt uns das Licht!"