Med utgangspunkt i denne ingressen inviterte Kvinnemuseet til første samling i det nasjonale museumsnettverket for kvinnehistorie siden museet gjenåpnet sommeren 2017. 

Kvinnemuseet i Kongsvinger har et nasjonalt ansvar for formidling av norsk kvinnehistorie, og leder museumsnettverket med samme tema. Den 1. og 2. februar 2018 var nye og gamle medlemmer av nettverket samlet på Kvinnemuseet. 

Målet for nettverkssamlingen var å finne fram til et nytt fellesprosjekt å jobbe sammen om. Vi ønsket å identifisere deltakerinstitusjonenes behov, erfaringer og ønsker for å få en bedre kjønnsbalanse i museale praksiser. Et videre mål var en søknad til et av museumsprogrammene i Kulturrådet med søknadsfrist 5. juni 2018.

Tre foredragsholdere var invitert for å belyse tre ulike innfallsvinkler til den overordna tematikken «Kjønnet på museum»: Annika Bünz (Ph.d. i arkeologi/forsker i kulturvitenskap, Universitetet i Gøteborg) tok utgangspunkt i egen forskning og presenterte funn av hvor ulikt kvinner og menn presenteres i utstillingsrommet. Hun anvender multimodal teori og metode og analyserer utstillingstekster, plassering av elementer i rommet, bevegelsesmønstre, siktlinjer m.v. Hennes konklusjon er at det ikke holder å se på om kvinner er representert i museenes utstillingspraksiser, men også hvordan representasjonen utformes.

Elisabeth Aasen (Cand. Phil. /faglitterær forfatter/statsstipendiat) foredro om bruk av kilder, og hvordan hun i sitt eget arbeid har søkt nye veier for unngå å resirkulere etablerte strukturer i sin forskning på middelalderen. 

Det er flere fellestrekk mellom museenes formidling og biografisjangeren. Marianne Egeland (Professor i allmenn litteraturvitenskap, Universitet i Oslo) var tredje foredragsholder, og snakket om etikk og kvinners plass i en maskulin biografitradisjon.

Det var lagt opp til paneler, plenums- og gruppediskusjoner for å belyse ytterligere status i museene og deltakernes erfaringer, i tillegg til å drøfte mulige fellesprosjekter. Oppsummeringer fra denne delen av programmet er vedlagt referatet.

1. Status og erfaringer; kjønnsrepresentasjon sett fra nettverksdeltakernes egne institusjoner.

• Kjønnsperspektivet er ikke langt framme i bevisstheten hos institusjonene. Verken i prioriteringsarbeidet i samlingsforvaltning eller i de ulike formidlingspraksisene.
• Hvorvidt kjønnsperspektivet i det hele tatt er til stede er tilfeldig og avhengig av enkeltpersoner.
• Tilfeldigheter råder, mange kan ha gode intensjoner, men i praksis glir dette ut over tid.
• Erfart at institusjonene reproduserer og sirkulerer strukturer gjennom historie-formidlingen, og at det mangler oppmerksomhet og tid til å søke fram andre historier. Vår egen tids ideer om fortida står i veien for andre innganger i formidlingen, det å åpne opp for å undersøke materialet med mulighet for nye blikk. Eksempel: Klær var det mest verdifulle menneskene eide i vikingtida, men dette tillegges liten vekt/verdi i dag – fordi vi betrakter gjennom vår tids syn på hva tekstiler er verdt (i stedet vekt på metaller, våpen, smykker o.a.).
• I gruppene kom det fram flere eksempler på det Annika Bünz påpekte i sitt innledningsforedrag: At det kan være gode intensjoner – og ulike perspektiver kan være ivaretatt i innledningsfasen på et formidlingsprosjekt, men at det glipper i løpet av prosessen. Ulike faggrupper, innleide designere m.fl. kommer inn og «overprøver» eller utvanner det som var utgangspunktet.
• Opplevd at lederperspektivet har mye å si: Dersom ledelsen legger til rette for at det ivaretas, så er det stor sjanse for at det følges opp nedover i organisasjonen. Deltakerne kom med flere eksempler på hvordan dette har betydning/evt. at det ikke har fungert ved manglende ivaretakelse. Det å avsette tid og ressurser er et ledelsesspørsmål, men det handler i like stor grad om en bevissthet om hva og hvordan det prioriteres.
• Museene må anerkjenne den makten vi har i det vi velger ut og prioriterer. Museene har høy grad av troverdighet, og kan dermed påvirke historieforståelsen hos ulike grupper i samfunnet.
• Forslag: Gjennomføre et innsamlingsprosjekt i regi av nettverket hvor man samler inn ulike formidlingspraksiser fra medlemsinstitusjonene; hva og hvordan gjør de andre institusjonene det?

2. Vedtak om videre arbeid i nettverket:

• Felles prosjekt: Metodologi knyttet til undersøkelser av kvinnerepresentasjon i samlingsforvaltning (inntak og prioriteringer) og formidling er et tema med bred relevans og aktualitet. Målsetning om å komme ut med en Bechdel-test for museene.
• Nettverket kan stå for et overordnet fellesprosjekt som utvikler metodikken. Så kan de enkelte medlemmene i nettverket legge inn sine sjølstendige prosjekter som kan skrives inn som piloter og utløse effekten av å være et nettverksprosjekt.
• Prosjektgruppa: Foreslått: Helene Huljev, Oslo museum, Tone Rasch, Norsk Teknisk museum og Anne Gustafsson, Midgard Vestfoldmuseene ønsker å være med, men må sjekke med sine respektive ledere. I tillegg Mona Holm og Mona Pedersen fra Kvinnemuseet/Anno.
• Prosjektgruppa må møtes og utvikle prosjektet i vår, med tanke på programutlysningen fra Kulturrådet.
• Neste nettverkssamling: Kirsten Flagstad-museet er interessert i å være vertskap sammen med Domkirkeodden. Ønske om å fortsette tidligere praksis med annethvert år på Kvinnemuseet og så påfølgende år på omgang hos de andre medlemmene.

• Passende tidspunkt for nettverkssamling: Månedsskiftet januar/februar. Lunsj til lunsj er ok tidsbruk. Nettverksaktørene som vil være med inn i det konkrete prosjektet bør møtes i forkant eller forlengelsen av samlinga.
• Ønske om å skille mellom aktiviteter i selve nettverket og i et evt. prosjekt (institusjonene må ikke være med i prosjekt for å delta i nettverket).
• Nettverkets arbeidsform skal være dynamisk og med minst mulig ressurser til administrasjon.
• Hovedmålsettingen er: Kvinnehistorisk nettverk skal utvikle aktive og aktuelle samfunnsinstitusjoner som legger vekt på skapende innsikt og kritisk refleksjon knyttet til spørsmål om kjønn, kjønnsroller og kjønnsidentitet. Nettverket skal bygge på samarbeid og felles interesser.

Konklusjon:

Nettverkssamlingen viste at det er stor interesse for å delta i nettverket (mer enn en fordobling av medlemsinstitusjonene fra forrige møte i 2015) og for nødvendigheten av et nettverk som står for en faglig ivaretakelse av kvinnehistoriske områder.

VEDLEGG 1:

Deltakerliste og program

Tid:                 1. og 2. februar 2018
Sted:               Kvinnemuseet, Kongsvinger

Deltakere:       Helene Huljev             Oslo museum
                        Susanne Dietrichson             Kilden
                        Sølvi Dahlen Lauvsnes          Stjørdal museum Værnes
                        Annika Åsen                           Kirsten Flagstadmuseet
                        Tone Rasch                            Teknisk museum
                        Mona Undisdatter                 MDG, Grønt Kvinnenettverk
                        Anne Gustafson                    Midgard historisk senter
                        Else Braut                               Maihaugen
                        Hildur Hauksdóttir                 Anno / Domkirkeodden
                        Hannah Gillow Kloster          Skeivt arkiv /UiB
                        Marianne Nystad                   Tingvoll museum
                        Frank Meyer                          Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
                        Annika Bünz                           Foredragsholder / Universitetet i Gøteborg
                        Elisabeth Aasen                     Foredragsholder/statsstipendiat
                        Marianne Egeland                 Foredragsholder / Universitetet i Oslo
                        Ingun Aastebøl                     Anno Kongsvingerregionen
                        Bjørn Sverre Hol Haugen      Anno Kongsvingerregionen
                        Maren Sofie Løfsgård           Anno Kongsvingerregionen
                        Line Helstad                           Anno Kongsvingerregionen
                        Knut Ola Storbråten              Anno Kongsvingerregionen
                        Mona Holm                            Vertskap /Kvinnemuseet
                        Mona Pedersen                     Vertskap /Kvinnemuseet

Meldt forfall: Hege S. Høsøien                    Nasjonalbiblioteket
                        Linda Marie Rustad               Kilden
                        Kjersti Braanaas Moen          Maihaugen

PROGRAM:

Torsdag 1.februar:

• Velkommen til Kvinnemuseet v/avdelingsdirektør Mona Pedersen
• «Kvinner og menn i utstillingsrommet» v/Annika Bünz (Ph.d. arkeologi/forsker i kulturvitenskap, Universitetet i Gøteborg)
• «Kvinneblikk og kvinneliv i middelalderen. Hvor er kildene?» v/ Elisabeth Aasen (Cand. Phil. /faglitterær forfatter/statsstipendiat)
• Paneldiskusjon med foredragsholdere og sal
• Presentasjon av det internasjonale nettverket for kvinnemuseer v/ president Mona Holm
• «Hvor går vi med museumsnettverk for kvinnehistorie?» Diskusjon i grupper
  
  

Fredag 2.februar

• Oppsummering i plenum, gruppediskusjoner fra dagen før
• «Biografi og etikk – og kvinners plass i en maskulin tradisjon» v/ Marianne Egeland (Professor i allmenn litteraturvitenskap, Universitet i Oslo)
• Museene presenterer aktuelle prosjekter/erfaringsdeling
• Oppsummering – nettverkets vei videre
  
  

VEDLEGG 2:

Oppsummeringer fra panel og gruppediskusjoner

Aktuelle prosjekter fra museene (fra presentasjon fredag 2. februar)

• Norsk Teknisk Museum:
”Skjulte kvinner” er et pilotprosjekt som kjøres i forbindelse med kvinnedagen i mars. Er et arrangement/omvisning hvor to kuratorer samtaler om hvilke kvinner som skjuler seg mellom de mannlige maskinene. Slik utstillingene er i dag på museet, er det kvinner bare tre steder, det er ved tekstilmaskinene, ved telegrafen og på kjøkkenet.

Ser også på hvordan gjenstander kan formidle kvinnehistorie. Et av de utvalgte objektene som nå formidles, er ei klokke som har tilhørt Kirsten Flagstad. En tidlig datamaskin, som kvinner som ble kalt «de elektriske damene», arbeidet med, er også valgt ut. I USA var det kun menn som jobbet med disse maskinene i begynnelsen, mens det i Norge var kvinnene. Dette er et annet eksempel på hvordan en varig utstilling kan snus på.

• Oslo museum:
Nytt prosjekt om kvinnelige billedkunstnere på gang. Museet har en fin samling Aasta Nørregaard-malerier, men disse har hittil hatt en veldig beskjeden plass. De få vi har, er underkommunisert. Anne Wickstrøm er nå med-kurator. Den nye utstillingen skal belyse de første kvinnelige billedkunstnernes utdanning og virke 1870-1910. Museet er interessert i å låne flere malerier, da det viste seg at det er få i samlingen til bymuseet.

Annet ønske: Hvordan kan denne utstillingen knyttes til aktivismen i søttitallsutstillingen?

• Skeivt arkiv:
Vi tilbyr å bidra, om dere trenger hjelp. Ta kontakt om dere for eksempel trenger belegg for å ta med lesbisk aktivisme i framstillinger av kvinnekampen.

• Kvinnemuseet:
Har tidligere hatt en veldig enkel og rimelig utstilling om aborthistorie med tittelen ”Fortiet”. Den ble veldig populær, og sto til museet stengte for rehabilitering i 2015-16. Nå er en ny aborthistorisk utstilling under arbeid, hvor aborthistorien knyttes til seksualhistorie i breiere forstand. Museet har sammen med Vest-Agdermuseet fremmet en søknad til EU om familiehemmeligheter, hvor ny abortutstilling er Kvinnemuseets delprosjekt. Vi ønsker tips om aborthistorier fra hele landet.

Innspill til abortutstillingsplan:

• Oslo museum: Ville forsøke «Story slam» hvor profesjonelle fortellere har lyst til å jobbe med tematikken. Prosjektet stoppet, men kan gjenopptas.

• Mona Undisdatter: Sender et avisklipp fra en 1930-talls-aktivist.
• Mona Pedersen: Kontakt med folkemusikkmiljøet om utburden.
• Mona Holm: Ønsker å vite om steder med navn «Bånntjern», «Bånnkletten» osv. fra deltakerne til Norgeskart med stedsnavn knyttet til ”Bånn-”.
• Elisabeth Aasen: Sender en kilde til en dramatisk familiehistorie fra middelalderen.

Gruppediskusjonene, viktigste punkter (fra torsdag og fredag)
Tema: Arbeidsform for og forventninger til nettverket, ideer og erfaringer.

GRUPPE 1

•  Nettverket kan være en katalysator for faglig påfyll, forskning. Det vi hører på samling, kan vi gå hjem og omsette i praksis.

•  Så må vi ha noe helt praktisk å jobbe med. Kan vi lage sjekkliste a la det Mona Pedersen refererte til: Bechdel-testen for film?

•  Når så mange kloke hoder møtes, så må det komme ut noe helt konkret som er til hjelp for andre.

•  Jf. retningslinjer for prioritering og avhending i samlinger.

•  Hva gjør vi sjøl? Når vi formidler, formidler vi fra et kvinneperspektiv?

•  Vi kan ha workshops, utvikle metode, sende ut på høring, utvikle et produkt.

•  Kan nettverket skape noe som blir et sanksjonert dokument?

•  Det årlige nettverksmøtet er veldig bra og viktig og bør videreføres.

•  Ei mailingsliste eller Facebook-gruppe for å holde hverandre oppdatert på aktuell litteratur, aktuelle foredragsholdere, erfaringsdeling. Sosiale medier.

•  Få hjelp til å holde fokus!

•  Dialogen mellom prosjektgruppa og øvrige interesserte: informasjon, inviteres til innspill, gjøre småundersøkesler, skaffe grunnlagsmateriale,

•  Utvikle et konkret hjelpemiddel.

•  Samlingsnettverk har gjort så god jobb at de nå er over i ”Samlingsnett”.

•  Hva ligger i bunnen for de kategoriske inndelingene i maskulin og feminin? Hva slags forskning kan denne typen verktøy bygge på?

•  Verktøyet kan like gjerne gjelde samling som formidling.

GRUPPE 2

•  Kjønnsperspektivene er litt ulne i mange institusjoner, så det å ha et fellesskap hvor dette løftes fram og gjøres til satsningsområde er viktig.

•  Forventning om en kulturrådssøknad.

•  Erfaringsdeling, støtte fra et fellesskap – en ressurs – noe å ta med hjem.

•  Lavterskel for å bli kjent med hvem som kan ha relevant materiale.

•  Årlige samlinger er viktige. Jevnlig kontakt.

•  Facebook-gruppe/-side for medlemmer/interesserte. Dele invitasjoner, erfaringer, diskutere.

•  En bank med aktuell litteratur, kjønnsteori. 

•  Sammensetningen av smale og breie institusjoner er veldig viktig. De smale kan ha fordyping i noe som kan komme mange til gode.

•  En stor institusjon med mange besøkende, for eksempel, kan få større bevissthet, men også mer konkret hjelp. For eksempel kan Skeivt arkiv jobbe aktivt inn mot museene som formidlingskanal.

•  Et nytt BRUDD-prosjekt!  

•  Eks.: ”Du skal ikke elske” om frelsesarmeens historie.

•  Minner.no forbilledlig som lavterskel-prosjekt for å samle inn informasjon om et emne.

•  Hvordan kan vi gå aktivt inn i samfunnet i ei tid som er så kompleks at åttendeklassinger svarer at de ikke vil deles inn etter kjønn i et skoleopplegg på museum – samtidig som elever av samme kjønn ikke vil dusje sammen fordi kroppene deres ikke svarer til idealet?

GRUPPE 3:

•  Erfaringer fra andre nettverk: kunnskapsdeling,

•  Noen museer er med i mange, har driftsansvar for enkelte,

•  Alle museer har ansvar for kvinnehistorie, og dermed kan det være litt mer vilkårlig hvem som går inn og ut av nettverket.

•  Møte andre som har felles interesse, erfaringsutveksling.

•  Arbeiderbevegelsens arkiv, har stilt publikasjonskanalen sin til disposisjon for andre nettverk, ei rekke vitenskapelige artikler.

•  Synliggjøring av arkiver. Mange museer har arkiver som er dårlig synlige. Kunne nettverket jobbe for å få fram flere kvinnehistoriske arkiver, registrert gjennom Asta, offentliggjøres gjennom arkivportalen. Er det mulig å søke om midler til reise og opphold? Kompetanse i Arbeiderbevegelsens arkiv, statsarkivet, Et prosjekt i et nettverk, en kjerne som leder prosjektet, fant felles problemstilling for de aktuelle institusjonene. Disse må møtes, ta ansvar for en søknad. Et antall møter, legge fram utkast, veiledning.

•  Hvor stort er egentlig et slikt nettverk?

•  Prosjektet – kan det være egenrefleksjon?

•  Arkivet for kvinnehistorie finnes jo ikke. Kunne nettopp derfor et ”løfte fram-prosjekt» være aktuelt?

•  Søke flere potter, delfinansiering gjennom ulike finansieringskilder.

Oppsummering fra paneldiskusjon Elisabeth Aasen og Annika Bünz og sal(fra torsdag)

I. Metode for Bünz’ analyse?
•  Multimodal analyse. Utstillingene er så ulike, noen er bare tekst og bilde, mens andre er fullregisserte rom styrt for særskilte opplevelser.

•  En fellesnevner er narrativ teori, med å analysere hvordan mening er bygd opp i lag på lag, hvilke virkemidler utstillingen består av. Men det helt spesielle er at utstillingen har en romlig dimensjon, og der har arkitekturteori vært viktig, men også muligheten for å få inn egenerfaring, gjennom min egen kroppslige bevegelse, opplevelse, forståelse, følelse, basert på fenomenologisk teori.

•  Dronning Kristina, hvor fins hun i Stockholm? Hvor er hun som parallell til Gustav Wasa-skulpturen på Nordiska Museet?

II. Hva er kortsvaret på problemet med kilder for middelalderens kvinner?
•  Jo, kortsvaret er at man må gå på biblioteket. Og det blir jo mange fornærmet over å høre, for det er jo bare å umake seg litt ekstra. OG så må en gå litt utenfor det norske. Man må i det minste kunne gå til det engelske.

•  MAN MÅ GJØRE NOE SELV! Det heter noe annet enn det en er på jakt etter. Ei bok om kavalleriet inneholder også mange avhandlinger av kvinner som er ute og rir. Ei bok om spedalske inneholder mange avbildninger av syke i middelalderen, og kvinnene som hadde sykepleie som yrke.

•  Let etter perioden, be om å få se på bøker om det virker aldri så absurd tematisk.

III. Hvordan finne rom for å bruke den ekstra tida som må til for å jevne ut mange generasjoners ujevnhet?

•  Et problem er at universitetene og musene har fjernet seg fra hverandre. Museene (og delvis samlingene) er forskningsobjekt for universitetsforskerne, mens det er lite samarbeid.

•  Bør det være en publiseringsplikt innbakt i en fagstilling ved museer? Så blir jo spørsmålet om det skal være brei publisering eller om en skal løfte denne typen arbeid til et vitenskapelig nivå.

•  I direkte formidling i form av omvisning, har en et mer direkte valg. Og på samme måte som i forskning eller utstillingsarbeid må en også gjøre de grundigere undersøkelsene og så bruke det direkte.

•  Hvordan lete, er én ting. Hvordan bruke det en finner, er en annen.

•  Vi kjenner få kvinnelige forfattere før Dorothe Engelbregtsdatter. Men hva med litteraturen som ikke har noen forfatter – hvilke kvinneskikkelser fins i den litteraturen? Sagalitteraturen, Gunnlaug Ormstunge, for eksempel. Hvem er kvinnene som opptrer der. Hva representerer de, hvordan har de uttrykt seg? Om det er en mannlig forfatter, hvordan har han formidlet kvinnene?

IV. Hva med alle utstillingene som er faste, kanskje bygningselementer eller bygninger i seg sjøl? Kan det være en mulighet å forbedre ved å legge inn en refleksjon over egen samlingspraksis eller utstillingspraksis?

•  Dette kan være en metode å møte problemet på.  Det kan gjøres i smått og i stort. En kan ta for seg én og én gjenstand og spørre om hvilke alternative historier som kan fortelles om den enkelte gjenstanden. Spørsmålet kan også bli oppfattet kontroversielt, kanskje særlig om det kommer utenfra. Et politisk spørsmål til svenske museer om hvordan homofili er representert i det enkelte museum, resulterte i mange svar om at det ikke var relevant for deres samlinger.

BESTE RÅD:

Annika:
Tenk gjennom alle ulike arbeidssteg. Ofte ser vi at noe som er godt tenkt i ett ledd, forsvinner i ei følgerekke av ledd.

Elisabeth:
Dokumentasjon og formidling er jo veldig viktige begge to, men hvordan formidle noe som helst om en ikke legger mye arbeid i tolkningen. Og dermed er publikasjonen et mellomledd som formidler tolkningene i fyldigere og mer varig form enn omvisningen og utstillingen.

Referat: Bjørn Sverre Hol Haugen, Mona Pedersen, Mona Holm, mars 2018

Medlemmene i Nettverk for kvinnehistorie har normalt hatt møte én gang i året. Nettverksmøtene har gått over to dager. Møtene er viktige arenaer for nettverksbygging og faglige diskusjoner. Aktuelle foredrag sørger for faglig påfyll. 

Nettverket har bestemt at møtet skal holdes hvert andre år på Kvinnemuseet, og ellers på omgang hos de andre medlemmene. 

Forrige prosjekt til Nettverk for kvinnehistorie var det omfattende "Dokument hundre kvinner". Dokumentasjonsprosjektet ble utført i samarbeid av seks museer: Norsk Filminstitutt - Filmmuseet, Bergen Museum, Trondheim Kunstmuseum, Glomdalsmuseet, Helgeland Museum, Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms og Kvinnemuseet. Over en periode på flere år ble hundre kvinner over 70 år med vidt forskjellig bakgrunn intervjuet. 

I dag ligger alt dokumentasjonsmaterialet, som består av intervjuer i form av lyd- og filmfiler, transkripsjoner og foto, i Kvinnemuseets arkiv. Det er tilgjengelig for forskere.

I 2015 ble boka Hundre kvinner, som er skrevet av journalist og forfatter Kari Gjerstadberget, gitt ut. Boka består av små, innholdsrike presentasjoner av intervjuene med de hundre kvinnene og et rikt fotomateriell.