Kvinnesakens historie i Norge kan presenteres på mange ulike måter. Kvinnemuseet besluttet 1999 å gi to kunstnere, Tone Hellerud og Rigmor Porsvik, i oppdrag å produsere en utstilling om dette emnet. Utstillingen som ble åpnet av H.M. Kongen den 22. mai 2000, presenterte dermed kvinnesakens historie sett med to kunstneres blikk. Det var en utstilling som både skulle formidle kunnskap og gi våre besøkende en opplevelse, og samtidig skape undring og lede til diskusjon. De to kunstnerne tok oss med på en vandring gjennom ulike tablåer og installasjoner, fylt med symbolikk og fakta. Under følger en fører til denne utstillingen:
"Norge blir ofte sett på som likestillingens hjemland - som et foregangsland for kvinnefrigjøring. Camilla Collett (1813-1895) levde et liv uten mange av de rettighetene kvinner i dag tar som en selvfølge. Hvilke saker har så kvinner (og menn) kjempet for siden Camillas tid? Hvor langt er vi kommet? Hvor står vi i dag? I denne første visuelle historiske presentasjonen av vår norske "rødstrømpehistorie" får vi møte mange kvinner og mange saker helt frem til vår egen samtid.
Aller først blir vi møtt av alle lovene som henger på hvert sitt håndsmidde paragraftegn. Den ene loven etter den andre som fra midten av 1800-tallet og frem til i dag møysommelig er vedtatt for å gi kvinner de rettighetene vi har i dag. I taket henger de uskrevne lovene... Camilla Collett betrakter oss med sine kloke øyne fra portrettet på veggen. Hva var det hun så som opprørte henne slik at hun i 1855 skrev den første norske tendensromanen "Amtmandens døtre"? Den var et kraftfullt innlegg for at kvinner selv skulle få avgjøre hvem de ville gifte seg med. Camillas eldste søster Augusta ble tvangsgiftet med farens kapellan mot sin egen vilje og levde i et ekteskap som ble like ulykkelig som det ble langvarig. Inspirert av sin søsters historie erklærte Camilla at romanen var "mitt skrig, det længe tilbageholdte"
Hvem var Camilla Collett? Det er forskjellige måter å beskrive henne på. På den ene siden var hun datter av en prest, søster til dikteren Henrik Wergeland, forelsket i dikteren Johan Sebastian Welhaven, gift med professor Peter Jonas Collett og mor til zoologen Robert Collett. På den annen side var hun forfatter og vår første feminist.
Utstillingens tittel henspiller ikke på Camillas indignasjon eller tilbakeholdte skrik, men på hennes latter, på den frigjørende latteren hun skildrer i en av sine noveller:
Da maatte jeg le, og med Latteren aabnede sig dette dybeste Væld i min Sjæl, som saa længe, længe havde ligget sperret, og se der var den rigtige Glæde; andensteds var den ei at finde; og af mit inderste Hjerte takkede jeg Gud, som havde givet mig denne Glæde, og glad kom jeg hjem.
Camilla Collett var blitt 47 år, og lurt av en tigger i Pipervika i hovedstaden fant hun at sinnet var erstattet av latter. En frigjørende latter som bunnet i hennes godtroenhet, hun lo av seg selv. Opp gjennom alle tider har latter tjent som et virkemiddel til å ufarliggjøre undertrykkelse og fare. Ofte viser litteratur og kunst kvinners evne til å takle undertrykkelsen - noen ganger gjennom intriger og latter.
Over døren til det innerste rommet henger et skilt hvor det står "Vaagn opp, kvinden", en parole fra damebladet "Urd". Her trer vi inn i et vakkert interiør, skapt med sans for farver og dempet belysning. Etter noen skritt blir man imidlertid slått av en grell kontrast: - en grå vaskekone ligger nede på gulvet og samtidig nederst på den sosiale rangstigen. Til tross for hardt slit dagen lang klarte hun nesten ikke å livnære seg og barna sine. Over henne henger et lodd med et sitat fra Martin Luther: "Kvindens regiment har fra verdens skabelse af aldrig utrettet noget godt".
Neste stopp er "broderi-installasjonen". Her henger igjen ett av kvinnens lodd hvor det står "paa sin brede bag" og disse overklassekvinnene satt nettopp på sin stadig bredere bak og broderte og broderte og spilte piano og ventet - på å bli gift eller dø ugift. Disse to små ordene var helt avgjørende for kvinners liv før i tiden, og situasjonen var like vilkårlig som når man setter i gang en metronom - hvor vil pendelen stoppe?
Ved muren står en svartovn med en diger jerngryte. Dette er gryta hennar mor. Gryta er ikke full av mat, men av ull. Ullen symboliserer kvinnens tradisjonelle arbeid med å karde, spinne, veve, sy, stoppe og lappe. Fra vaskekonens grå interiør ledes vi inn til den fornemme borgerfruen som går i ett med sitt plysjmøblement. For henne var livet som en dukke beslektet med dem Ibsen beskrev i "Et dukkehjem". Beskyttelse og kjedsomhet gjorde livet hennes innholdsløst.
I hjørnet er det innredet et goldt og trangt rom som er viet en av landets eldste gynekologstoler. Den er fra 1890-årene og var lenge i bruk. Ironisk nok ser dagens stoler ganske like ut. På veggen ved siden av henger Christian Krohgs berømte maleri "Albertine i politilægens venteværelse" og minner om at offentlig prostitusjon ikke ble avskaffet i Norge før i 1887, og de prostituerte måtte jevnlig besøke politilegen for å unngå spredning av kjønnssykdommer.
Kan vi egentlig forestille oss hva uønskede svangerskap betydde for mange kvinner før i tiden? I 1913 foreslo Katti Anker Møller en endring i straffeloven som innebar at en kvinne ikke skulle bli fengslet dersom hun "rettsstridig dreper sitt foster eller medvirker hertil". Dette initierte kampen for selvbestemt abort.
Kvinnefrigjøringen nådde et vendepunkt i 1913 da kvinner fikk alminnelig statsborgerlig stemmerett. I hjørnet henger et fotografi av et brudepar som kanskje var blant de siste som giftet seg mens presten forkynte at "kvinden skal være sin mand underdanig", det ble tatt ut av vielsesritualet i 1920. Et fotografi av en kvinnelig bilsjåfør og en brystpumpe vitner om at en ny tid er i anmarsj.
På 1950-tallet skulle kvinnene ha et rent og skinnende hjem, og reklamen presenterte et nytt kvinneideal som var like rent og skinnende. Legg merke til stabelen med nystrøkne skjorter og ved siden av vaskemaskinen - er det dette som egentlig er verdens viktigste oppfinnelse?
Utstillingen er en "rødstrømpeutstilling". 1970-tallets aktivister ble kalt "rødstrømper", et uttrykk norsk hadde hentet via dansk fra det engelske "redstockings”. Det hadde gått nesten 60 år siden Katti Anker Møller introduserte debatten omkring selvbestemt abort, og dette ble en av 70-tallets fremste kampsaker under parolen "Aldri mer strikkepinner". Dette ledet til flere demonstrasjoner. I Norge fant den mest kjente sted i Ullern kirke i Oslo med alle biskopene og kongen til stede. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.
Ofte fant demonstrasjonene sted 8. mars, på den Internasjonale Kvinnedagen, som ble etablert i Danmark så tidlig som 1910. Andre kampsaker på 70-tallet var spørsmålet om krisesentre og utvidet fødselspermisjon. Det ble også satt fokus på pornografi og seksualitet. I utstillingen antyder en installasjon - et jomfrubur, kanskje? - som består av et bur fylt med sexobjekter som henger i taket som frukter - våre hemninger og stengsler i forhold til seksualitet, ytterligere understreket ved en rødmende kvinnesilhuett.
1970-tallet brakte med seg viktige endringer og kulminerte i likestillingsloven som trådte i kraft i 1979, med Likestillingsombud og Klagenemda for likestilling. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland Norges første kvinnelige statsminister. I 1986 kom hennes "kvinneregjering" med 44 prosent kvinner.
På vei inn i vår egen tid er kvinner friere til å gjøre som de vil og foreta sine egne selvstendige valg, i en verden med nye kvinneroller; en skogsarbeider, en militær, en direktør. Kvinnemuseet har latt en mann få siste ordet i denne utstillingen. John Kåre Rausteins installasjon "I'm trying to be a handy man". Ved bruk av broderi utfordrer han det tradisjonelle rollemønstret og viser hva det innebærer å være mann i et yrke som var og er dominert av kvinner. Raustein våger å sette sin mannsrolle under debatt, provoserende og ærlig, og med evnen til å le av seg selv.
Gamle rollemønstre nører fortsatt opp om fordommer, både hos kvinner og menn. Hvor går veien videre?
Kvinnemuseet følger utviklingen, og samler inn dokumentasjon fortløpende. Vi samler inn både gamle og nye kvinnesaker - fysiske spor som kan fortelle ettertiden norske kvinners historie. Om ti år lager vi en ny utstilling - vi får håpe Camilla ler ennå...
Takk til filosofen Kjell Madsen som satte oss på sporet av Camilla Colletts latter."