"Klimaks nådde vårt glade og åndsbevegede samvær, da vi en februardag var innbudt ut til Richard Dehmel som hadde en villa i Pankow, den gang en landlig forstad til Berlin.
Przybyszewskis hadde også funnet sig et lite hus i nærheten. Gjestene var foruten disse to Munch, Gallén, Vigeland, Obstfelder og jeg.
Det blev en "künstlerabent" av rang som varte minst et døgn, jeg tror mere. Også Obstfelder ble tvunget til å fremsi et par av sine dikt, med Duchna som tolk, og allerede den eiendommelige lavmælte måten å si dem på gav de fremmede et inntrykk av diktenes karakter og nye rytme.
Vigeland fremla fotografier av sine arbeider, "Helvede" og de første pasjonerte kjærlighetsgruppene som vakte den største interesse. Munch snakket løs med sine springende og spennende paradokser. Musikken besørget Staszu, som spilte Schumann og Chopin med hele sitt temperament, og Obstfelder, som gjerne bar sin violin med seg, spilte Grieg, Svendsen og Bach.
Det var en herlig aften. Men fru Dehmel var en streng dame som syntes allting skulde ha sin ende. Det syntes ikke vi, og symposiet blev flyttet over til Staszu og Duchna. Her blev verten ganske borte for oss, og da vi lette efter ham, fant vi ham ikke i sin seng, men ute i vedboden, sittende høit oppe på en bjerkestabe, splitter naken. Her satt han og spilte Satanas ganske for sig selv, galningen! I den grad hadde Vigelands "Helvede" gjort inntrykk på ham."
- Jens Thiis i Edvard Munch og hans samtid