Kristiania – provinsbyen i nord

... klokken slo elleve, den fatale time [...], for da slukkes lyset i alle lokaler og det er likegyldig om det står en uåpnet flaske på bordet – klokken elleve dør Kristiania! [...] I alle fall måtte vi forlate Grand Café hals over hode. [...] Virkelig hals over hode, for den norske kelner er brutal, demokratsk og tåler ikke spøk.

Stachu i 'Mine samtidige'

Dagny og Stachu hadde mange norske bekjente fra Berlin. I Kristiania møttes de igjen. Dessuten var Dagnys onkel, Otto Blehr, norsk statsminister, og ekteparet Przybyszewski var ved flere anledninger invitert i statsministerens selskaper.

Przybyszewski [...] var her nede for nogle Dage siden. Han mangler Penge som vi andre. Hans Bøger vil Kritiken her tie ned men det skal ikke gaa. [...] Hans Kone, Dagny, skal ha en Unge, mærkelig nok; jeg skal være Fadder til den, det har jeg lovet. Den kommer i Begyndelsen af Oktober, siger P.

Gustav Vigeland

Ah, ah! Jeg har allerede hørt meget, meget om Dem. Meget godt og meget dårlig, mend et viktige er ta man hører meget dårlig om en ung kunstner.

Henrik Ibsen i møte med Stachu

Det er det morsomme her i Norge, at hver eneste en – ligefra Kristian Krog ned til Jacob Høst – ja, hver eneste en, så har de den eneste, eneste saliggjørende mening om kunst, de skulde i grunden betænke at Europa altid er så uendelig langt foran. Forresten har de det visst bedst, som de har det.

Dagny til tanten Randi Blehr

Jeg husker særlig en improvisert festdag i Kristiania, en deilig julidag 94 som begynte paa "Grand", fortsatte hos Gabriel Finne som bodde på Nordstrand, og som sluttet med at vi tok første morgentoget til byen og vandret i flokk og følge fra jernbanestasjonen op gjennem den folketomme Karl Johansgate i morgensolens stråler med Obstfelder i spissen, stadig spillende på sin fiolin. Festen avsluttedes med konsert i fornhallen til Universitetets Domus Media som samlet en del "morgenfugler" omkring oss. Først da skred politiet inn på den elskverdigste måte og rådet oss til å gå hjem og legge oss, et rimelig krav som blev efterkommet.

Jens Thiis i 'Edvard Munch og hans samtid'.

Festen hos forfatteren Gabriel Finne på Nordstrand lot Sigbjørn Obstfelder få litterær kledning i teksten Sommer:

"[...] En time efter sad vi ude på landet, ved fjorden, hos Ebbe, digteren. Verandadøren var åben, og kvelden stod inn, den røde sommerkveld ... [...]

Så var der jo en kvinde.

Hendes hår.

Og jeg havde den følelse, at hun sad og lytted som jeg, – vented noget,– og da det kom, så bruste det i hende, som intet sa, kun undertiden lo en kort, hulkende latter, eller bøied hele overkroppen frem som for at fange de ord, der den aften, da tusmørket kom ble til hvisken..."

Kanskje var det under besøket på Nordstrand at Dagny og mannen satt på en bergskrent over Kristianiafjorden. Dagny hadde på seg et gammelt, edelt familiesmykke. De forsøkte å overgå hverandre med ord om sin kjærlighets styrke. Til sist spurte Stachu: "Elsker du meg så høyt at du kunne kaste smykket du bærer i havet fo rmin skyld?" Uten å nøle skal Dagny ha revet det av seg og kastet det utfor bergskrenten.