Helter i pels

Det går en linje fra Roald Amundsens fotoseanse med Anders Beer-Wilse ved Bunnefjorden i 1909 til Lord Snowdons iscenesettelse av Monica Kristensen i London 80 år senere. Men hva er forestillinger, og hva er fakta om hvem polfarerne er?

Den allmenne forestillingen om polare helter handler gjerne om hvite mannlige oppdagere fra det gode borgerskapet.  Sannheten er at polfarerne er en langt mer sammensatt gruppe.  Afroamerikanske Matthew Henson var den første til å nå den geografiske Nordpolen 6. april 1909. Samiske polfarere har vært avgjørende for flere suksessfulle ekspedisjoner, men har i liten grad blitt framhevet.  

I nyere tid har også mange kvinner sluttet seg til rekkene av polfarerne. Monica Kristensens innsats står i en særstilling, men flere kan nevnes nevnes. Geolog Brit Hofseth deltok på ekspedisjoner til Grønland og Svalbard på slutten av 1930-tallet. Liv Arnesen gikk alene til Sydpolen, uten støtte eller forsyninger, i 1994. Hun var første kvinne i verden til å gjøre dette. 

Ifølge Ryalls bok Polare kvinner (2022)  utgjør kvinnelige forskere ved Norsk polarinstitutt 46 prosent i 2020. Samme år får man utstyr og ekspedisjonsklær tilpasset kvinnekroppen.

Hvor sterkt ideen om pelsbekledning er knyttet til polfareres ikonografi kommer til uttrykk i portrettet av Marie Høeg. Fotografiet er tatt omkring år 1900, og er et av flere hvor hun iscenesetter seg på måter som utfordret tidens forestillinger om kjønnsroller.  Høeg er altså ikke polfarer selv, men leker med våre forestillinger om dem. Portrettet kan også leses som en hyllest.

Lord Snowdons portrett av Monica Kristensen tatt om lag 90 år senere,  utfordrer de samme forestillingene hos oss som betraktere. En vesentlig forskjell er at hans portrett viser oss en ekte polfarer.