Fremfor alt satt han i lengre tid ved klaveret og gav poleneser, valser og masurkaer av sin tilbedte Chopin og det med en slik orgiastisk vold over tangentene at man kunne tro et helt orkester spilte. Det kunne forekomme en og annen feil, for pianisten var fullstendig selvlært, men rytmens sikkerhet og foredragets forheksede sjelfullhet hadde noe medrivende ved seg som man ikke kunne motstå.
Av og til kan kvinnen gjøre bruk av sin hjerne, det medgir jeg med glede, forøvrig er bjørnemoren så brutal, og jeg er så nervøs. Nå lengter jeg etter en kvinne som har sans for den nye hjerne.
Min Ducha, [...]. Nå, nå vet jeg først at jeg elsker deg. [...] Jeg husker [...] hvordan du holdt ut med meg når jeg var full, hvordan du har lidd og gledet deg sammen med meg, og jeg ser dine vidunderlig fine aristokratiske kinn og jeg føler din sarte, silkeaktige panterhud i mine hender. [...] Jeg har kanskje som den aller første skapt begynnelsen til den moderne store romansen... [...]. Jeg vil at man skal vite at du har skapt meg, og jeg vil ha deg som jeg aldri før har hatt deg: din nakne, sitrende sjel, dine nakne, sitrende tanker. [...] En natur som min kan kun bestå i deg, for du er nettopp mitt absolutte, høyeste, mest intime ideal. [...] Jeg skal skrive de vidunderligste ting, jeg skal rage inn i himmelen, jeg skal gjøre alt, alt, alt, men jeg må føle at du elsker meg.
Vi giftede os – siger Dagny, med sine store, ægte, norske "Jomfruøjne", vidt aabne, lysende af blufærdigt Overmod og skjælmsk Krigslyst – vi giftede os, fordi det kun koster en Mark paa Standesamt, og vi havde netop en Mark den Dag!