Letfærdige Quindfolk som deris Foster ombringe skulde miste deris Hals og deris Hoved sættis paa en Stage
Dødsstraffen av 1687
Straffen var den samme for fosterfordrivelse som for drap av nyfødte barn. Det var ikke likegyldig hvordan dødsstraffen ble utført. Kvinnene skulle halshugges, og hodet deres skulle deretter settes på en stake, til skrekk og advarsel, men ikke bare derfor.
På denne tiden var det vanlig å tro at man ikke ville komme til himmelen hvis hodet var skilt fra kroppen. Dødsstraffen ble altså dobbel. Kvinnen mistet sitt jordiske liv og samtidig sin mulighet til evig liv i Paradis.
Belastningen med å føde et uønsket, og ofte "uekte", barn var likevel så stor at mange kvinner til tross for dette forsøkte å avslutte svangerskapet.
- 1/1
Abortmidler fra svarteboka
Lov av 1842
Først i 1842 ble dødsstraffen knyttet til abort opphevet og erstattet med straffearbeide:
Quindesperson, der bringer et dødt eller ufuldbaaret Foster til Verden, og for at bevirke Saadant, forut har anvendt indvortes eller udvortes Midler, eller foretaget andre handlinger, som kunde have saadan virkning, ansees med Strafarbeide i fjerde eller femte Grad...
…Strafarbeide er…d) fjerde Grad paa en tid af over tre, men ei over sex Aar, og e) femte Grad paa sex Maaneder eller derover indtil tre Aar
Abortskrin
- 1/1
Abortskrin fra Vinger kirke. Del av utstillingen Fortiet. Aborthistorien, Kvinnemuseet, 2004.
Dette abortskrinet ble funnet i bjelkelaget under gulvet i Vinger kirke i 1980. Vi kjenner ikke historien bak, annet enn at det må ha blitt lagt hit i det skjulte. Kirken forbød udøpte å ligge på vigslet grunn.
Det var lenge folketro at sjelene til udøpte barn ble til onde ånder. For å unngå dette var det viktig at levningene kom på vigslet område. Det er funnet slike abortskrin i kirker over hele Norge. Ofte ble de puttet inn i kirkemuren. En del ble gjemt under gulvet, gjerne oppe ved alteret som her i Vinger kirke, eller bak en planke i prekestolen.
Det er forsket lite på slike abortskrin, og Kvinnemuseet vil gjerne høre om andre tilfeller. Vet du om noen?
Ta kontakt på: kvinnemuseet@annomuseum.no
Anne Simensdatter
Den mest vanlige av de alvorlige forbrytelsene kvinner ble dømt for i tidligere tider var barnedrap. Arkivene med rettsdokumenter fra gamle dager vitner om mange tragiske kvinneskjebner. Her er en av dem:
- 1/1
Rettsprotokollen fra saken mot Anne Simensdatter fra 1729, Statsarkivet, Hamar
Saken mot Anne Simensdatter
På ekstratinget 3.desember 1729 sto Anne Simensdatter Bergumstuen, huskvinne på garden Mellum, tiltalt for å ha fått barn med en gevorben (vervet) soldat, Lars Engebretsen, og født i "dølgsmål" (i skjul).
Hun ble anklaget for å ha tatt livet av barnet sitt. Anne hadde vært gift i ti år, men etter fire år stakk mannen av med en annen kvinne og vervet seg i garden i København. Da hadde Anne alt rukket å få tre barn. Dette året var mannen hjemme i pinsen, og hun håpet på å bli forlikt med han da hun i sin fortvilelse oppdaget at hun var gravid.
Barnefaren var en vervet dragon som hadde vært hjemme på "forlov", men som siden var død ved regimentet sitt.
I slåttonna aborterte Anne og stappet fosteret inn under kirketrappen til Fåberg hovedkirke. Her ble det ikke funnet noe foster, bare noen bein, og hun ble presset til en annen forklaring.
Etter at flere vitner fortalte at hun hadde vært syk i tjenesten og vist fram beinrester, sa hun at hun gjemte det dødfødte barnet, delte det opp og viste fram delene for å overbevise om at fosteret råtnet opp inne i henne. Alt dette gjorde hun for om mulig å forlikes med mannen sin igjen.
Retten dømte henne til halshugging. Den mente hun hadde drept barnet. Saken gikk helt til Høyesterett, mens Anne satt i arrest hos lensmann Fliflet. Hun ble ikke benådet. De tre små barna hennes tagg på bygda, mens mannen fremdeles var i garden i København.
… og end skiønt hun icke fornam eller forstod at Vere med Barn, Saa ble det dog løst med hende i Sommer først i slaataanden eller sidst i Julio, da gick fosteret fra hende… hvilched hun svøpte i en Klud og nogle dage dereffter, Puttede hun det ind under trappen for dend østre Kirckedør Ved Faabergs Hoved Kircke…
Kilder
Cæcilie Stang: Lillehammer og Fåbergs historie. Der veger møtes, bind 1, del 2, 1996.
Sitat fra Gudbrandsdalens sorenskriver embeter, Tingbok nr. 11 (1727–1729) for Nord- og Sør-Gudbrandsdalen, Folio s. 416; skrevet av av Inger-Karin Martinsen, Statsarkivet, Hamar.
