Melitta Marxer vokste opp i grenselandsbyen Schannwald med fire søsken. Etter fullført ungdomsskole arbeidet hun i en keramikkfabrikk til hun som 25-åring giftet seg og gikk over til å ta vare på hjem og barn. Hun støttet sine tre døtre i deres ønske om å ta utdanning og forsørge seg selv, saker som alltid hadde vært viktige for henne.
Hennes politiske engasjement ble ikke vekket av noen spesiell hendelse. Det var mer den politiske forskjellsbehandlingen av kvinner og menn som hun i stadig sterkere grad fordømte. Hun følte seg som et umyndig barn. "Vi var fire kvinner og en mann i vår familie. Når det var valg, var det alltid bare mannen min som kunne gå for å stemme - og vi kvinner måtte være igjen hjemme".
I flere tiår areidet Melitta Marxer for en bedring av kvinners rettigheter. Gang på gang opplevde hun skuffelser, spesielt når kvinnestemmeretten ble nestemt. Hun var nesten 60 år gammel da hun tidlig på 1980-tallet ble med i gruppen Dornröschen (Tornerose). Målet til Dornröschen var å innføre kvinnestemmerett. Dette engasjementet var en viktig erfaring.
Gruppens kompromissløshet gjrode at den ble møtt med mye kritikk. Melitta Marxer hadde møter med partiledere, og - når situasjonene låste seg nasjonalt - tok hun turen til Europarådet for å kreve sine grunnleggende rettigheter. "Hva skulle vi ellers gjøre? Bare sette oss stille ned og håpe at våre rettigheter til å stemme snart skulle innføres? Hvis vi hadde sittet rolig og ventet, da hadde vi fortsatt ikke hatt stemmerett".