Som del av en større demokratiseringsbevegelse ble Norges første kvinnesaksforening grunnlagt i 1884 av Gina Krog. Kvinner hadde da nylig fått adgang til universitetene og et fåtall offentlige stillinger. Grunnloven (1814) siktret stemmerett for borgere som betalte skatt. Kvinnesaksforeningen krevde at dette skulle omfatte både menn og kvinner.
Norske menn oppnådde almenn stemmerett i 1899. I den forbindelse delte kvinnebevegelsen seg i to leire. De konservative kvinnene var tilhengere av en gradvis innføring av kvinnestemmeretten, mens de radikale kvinnene krevde allmenn stemmerett. Den radikale stemmeredsbevegelsen ble stiftet i 1898 og fikk navnet Landskvinnestemmeretsforeningen. Under eldelse av Fredrikke Marie Qvam sendte den årlig anmodning (petisjon) om kvinnestemmerett til Stortinget, sammen med tusener avunderskrifter og brev fra kvinner fra hele landet.
I 1905 forlot Norge unionen med Sverige - etter en folkeavstemning. Kvinnene fikk ikke delta i avstemningen. De sendte likevel inn en liste med nærmere 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Dette skapte stor sympati for kvinnestemmeretten Kvinnene hadde med dette demonstrert patriotisme og nasjonal bevissthet.
Før The International Woman Suffrage Alliance i Budapest 1913, sendte Fredrikke M. Qvam en henvendelse til Stortinget. På denne kongressen ønsket hun å presentere Norge som det første uavhengige stat i Europa som ga kvinner allmenn stemmerett. Hun lyktes!
Men deretter gikk det sakte. I Stortinget hadde kvinnene aldri mer enn tre plasser før andre verdenskrig, selv om aktivistene kjempet for gode plasser på valglistene. Kvinners deltakelse ved valgene var svært lav, spesielt på landsbygda. I 1945 ble kommunistpartiets Kirsten Hansteen den første kvinnen som ble utnevnt til minister. Det var først på 1970-tallet at norsk politikk opplevde en endring.