På 1800-tallet hadde Finland det mest arkaiske styresettet i Europa: Bare ca. 10% av mennene hadde stemmerett ved valgene. i 1809 hadde landet blitt annektert inn i det russiske tsardømmet som et midlertidig selvstendig område, men spenningene mellom landene økte. En bred uavhengighetsbevegelse vokste fram og denne var uløselig knyttet til en utvidelse av stemmeretten.
I løpet av 1890-årene ble to konservative kvinneforeninger stiftet. De krevde stemmerett bare for sin egen sosiale klasse og hadde praktisk talt inen oppslutning. Den store massen av kvinnelige gårdsarbeidere involverte seg i avholdsbevegelsen, som slik kom til å bli en drivende kraft bak stemmerettreformene.
Da bondeopprøret flammet opp i Russland på slutten av 1905, falt det gnister også i Finland. En generalstreik lammet landet. For å kontrollere situasjonen gikk tsaren med på å innføre allmenn stemmerett både for menn og kvinner.
Årsaken til kvinnenes suksess i stemmerettskampen lå i den homogene befolkningsstrukturen. Kvinner hadde en sterk rolle innenfor jordbruket. I Finland hadde man tradisjon for en ikke kjønnsdelt organisering av arbeidet. Kvinner hadde vært svært aktive i de nyreligiøse bevegelsene og tok med seg sine erfaringer fra dette arbeidet inn i uavhengighetskampen.
Ved det første valget i 1906 kom 19 kvinner - nesten 10% - med i parlamentet. Først og fremst kjempet de kvinnelige parlamentsmedlemmene for større rettigheter for kvinner. Blant medlemmene var også tidligere vaskekoner og tjenestejenter, og disse ble til tider forsøkt holdt sterkt nede av sine konservative kolleger.
Gjennom de kvinnelige parlamentsmedlemmenes medvirkning utviklet Finland seg gjennom 1900-tallet til å bli et moderne sivilt samfunn, som nå i økende grad var opptatt av kjønnsspørsmål.