Rwanda og "tvillingstaten" Burundi fikk allmenn stemmeretti 1961. De ble uavhengige stater i 1962, etter først å ha vært tyske kolonier og deretter belgisk mandatområde. Etter uavhengigheten blusset motsetninger mellom de to folkegruppene hutuer og tutsier opp.
I Burundi fikk man et styre av tutsi-militærjunta og i Rwanda en hutu-nasjonalistisk ledelse. Befolkningen i de to landene levde i flere tiår under en voldelig maktkamp.
Konflikten endte i 1994 i det grusomme folkemordet i Rwanda. Om lag en million mennesker ble drept på hundre dager.
Fredsbygging og politisk ledelse
Folkemordet skapte en spesiell situasjon. Kvinnene kom i flertall i befolkningen og tok over oppgaver menn tidligere hadde hatt. De engasjerte seg i fredsbygging og forsoning. Ved hjelp av internasjonale givere fikk de opplæring i administrasjon og samfunnsstyring. Det ble innført kvinneråd, kvinnedepartement og kvinnekvote på 30% i parlament og regjering.
I 2010 satte Rwanda verdensrekort med 56 prosent kvinner i underhuset. I senatet var kvinneandelen 35% og i regjeringen 33%. Også i Burundi ble det samme år valgt inn 30% kvinner i både underhus, senat og regjering.
Før 1994 rakk Rwanda å få sin første kvinnelige statsminister, Agathe Uwingliyimana. Hun fikk ikke sitte med makten i mer enn ni måneder før hun be drept under krigen. Uwingliyimana blir likevel husket som en pioner for kvinners rettigheter, utdanning og nasjonal forsoning.