Langt inn til midten av 1900-tallet var Liechtenstein fortsatt sterkt preget av en tradisjonell bondekultur og av katolisismen. Alle offentlige stillinger var besatt av menn. I løpet av 1960-årene begynte de første forsiktige stemmene som talte for likestilling å høres, og gymnasene (de videregående skolene) åpnet dørene for jenter.
I en rådgivende folkeavstemning i 1968 stemte en liten majoritet av kvinnene for og en stor majoritet av mennene mot kvinnelig stemmerett. Dette førte til opprettelse av en komité for kvinnestemmerett - med intensjonen å overtale menn ved hjelp av ynde og sjarm. Men i 1971, ved den første bindende folkeavstemningen, stemte 51% av mennene mot kvinnestemmerett.
Som reaksjon mot nederlaget vokste Kvinennes arbeidsgruppe (Arbeitsgruppe für die Frau) fram. Foreningen debatterte kjønnsroller og tabuer som abort. I den påfølgende folkeavstemningen i 1973 stete 56% mot kvinnestemmerett på grunn av denne radikalismen. Mennene var redde for at velutdannede utenlandske kvinner som var gift med lokale menn, skulle få siste ord og kontroll over dem.
Etter noen år med stillstand ble foreningen Dornröschen (Tornerose) grunnlagt og kvinner snakket for første gang høyt om sin misnøye. Da en klage om grunnlovskrenkelse ble avslått i 1982, henvendte kvinnene seg til Europarådet. Fyrste og regjeringsleder ble bestyrtet; det lille landets rykte utad hadde blitt ødelagt. Endelig førte protestene til resultater. I 1984 stemte en liten overvekt av mennene for kvinnestemmerett.
Et avsnitt om likestilling kom ikke inn i grunnloven før 1992. Før den tid regulerte loen fra 1811 de juridiske områdene ekteskaps- og familierett.